Norskfaget i fremtidens skole

I forbindelse med Landslaget for norskundervisning sitt 40-års jubileum ble det skrevet en rekke artikler med fokus på norskfagets tilstand. I utgaven Norsklæreren 1/17 har en rekke personer uttalt seg om hva de mener om norskfaget i dagens skole, samt hvordan norskfaget vil utvikle seg i årene fremover. Blant disse personene finner vi Lars August Fodstad og Kjell Lars Berge. Gjennom dette innlegget vil jeg se på synspunktene som kommer til uttrykk i artiklene til Berge og Fodstad. Ved å ta utgangspunkt i deres synspunkter vil jeg komme med mine egne vurderinger og tanker om hvilketnorskfag jeg mener fremtidenes elever trenger. 

Bilde hentet her

Hva slags norskfag trenger fremtidens elever?

Jeg tror det er viktig at elevene får et norskfag som inneholder ulike elementer. Når jeg leser de ulike synspunktene som kommer til syne i Norsklæreren 1/17 virker det som om det er enten eller når det gjelder danning og kulturarv eller språkopplæring. På den ene siden har vi literacy-kritikerne som hevder at norskfaget mister sitt danningsideal og det kulturelle fellesskapet, og på den andre siden literacy-tilhengere som i noen tilfeller, gaper over et for vidt literacy-begrep og ser norskfaget kun som et redskap for språkopplæring.

Lars Fodstad starter sin artikkel med å beskrive den pågående debatten om norskfaget i skolen. Med jevne mellomrom oppstår det nye debatter om norskfaget, disse har ofte grobunn i nye PISA-undersøkelser, stortingsmeldinger og nasjonale prøver (Fodstad, 2017, s. 18).  Han skriver at tilstanden til norskfaget er bra, ikke nødvendigvis perfekt, men bedre enn det har vært tidligere (Fodstad, 2017, s.19). Etter at Kunnskapsløftet kom i 2006, har spesielt begrepet literacy vært i vinden når det gjelder debatten om norskfaget. Men hva er det med dette begrepet som skaper så stor uenighet blant fagfolk? Fodstad hevder at literacy i hovedsak handler om å gjøre elevene skriftkyndige, men at selve begrepet har blitt litt flytende og kan til tider virke grenseløst (Fodstad, 2017, s. 20). Dette argumentet er jeg enig i. For meg betyr literacy alt som omfavner norskfaget, og er ikke nødvendigvis en nedprioritering av skjønnlitteratur. Skrevne tekster må gis mening gjennom tolkning, og tolkes gjennom sin kontekst, og leserne forstår tekstene ulikt når de leser (Penne, s.44). Gjennom å la eleven lese ulike typer tekster – både skjønnlitteratur og sakprosa, vil de danne seg bilder av hva slags forforståelse de skal møte en tekst med. På den måten vil de også bli bedre rustet til å møte det tekstsamfunnet vi forholder oss til i dag. Norskfaget må altså inneholde ulike elementer fra både sakprosa og skjønnlitteratur, i tillegg til prioriterte skrivemåter som kan bidra til å øke elevenes tekstkyndighet.

Jeg er enig med Fodstad i det han skriver om at det er viktig at norskfaget ikke blir tømt for innhold, til fordel for generelle læringsteorier og fagovergripende kompetanser (Fodstad, 2017, s. 23). Jeg tror videre det er viktig at det finnes noe eget for norskfaget som skrivefag. På lik linje som Berge, tror også jeg at det er viktig at det utvikles en større forståelse av hva som er norskfagets prioriterte skrivemåter, slik at elever fra ulike skoler tilnærmet får den samme opplæringen.. Etter innføringen av grunnleggende ferdigheter i alle fag, legges det vekt på skriving i alle fag og dermed mister norskfaget sin prioritet som eneste skrivefag (Berge, 2017, s. 29). Ved at det utvikles en felles forståelse for hva som skal være særegent med norskfagets skrivemåter, kan det bidra til å styrke norskfagets posisjon som et skrivefag. Dette er viktig for at norskfaget skal ha et eget innhold og ikke bare bestå av fagovergripende kompetanser. Norskfaget er et språkfag som i stor grad legger vekt på språk og kommunikasjon, og gjennom å skrive ulike typer tekster kan man utvikle elevenes språkkompetanse. 

Som Fodstad hevder, er ikke en formalisert kanon nødvendigvis en løsning på norskfagets utfordringer, men det kan være nødvendig å presisere skjønnlitteraturens funksjon i læreplanen (Fodstad, 2017, s. 21). Penne skriver i sin artikkel at litteraturen i skolen må vike for andre mål i faget, mens skriving og muntlighet i skolen har fått en større funksjon. Elever starter i videregående uten å ha lest en skjønnlitterær bok, noe som fører til at disse elevene har manglende erfaring med litteratur. Gjennom å lese litteratur opparbeider man seg en forforståelse og metabevissthet som kreves for at tekster skal gi mening (Penne, 2013, s. 43). Dette er kunnskap elever uten litterære erfaringer ikke har, dermed blir det mer utfordrende for disse elevene i møte med skolen. Derfor er argumentet til Fodstad viktig - skjønnlitteraturen er nødvendig, og gjennom presisering av dens funksjon vil kanskje flere se større behov for denne fagtradisjonen.

Uansett, synes jeg at læreren skal kunne utfordre sin kompetanse ved ha ansvar for å måtte velge ut tekster som er faglig relevante. Gode lærere er viktig, og slik jeg vurderer det, er gode lærere de som ser hva som er viktig for norskfaget og som gir elevene innsikt i alle de ulike delene norskfaget består av – også skjønnlitteratur og sakprosa. Det er også et viktig poeng at lærerens tekstutvelgelse kan bidra til å styrke lærerens autoritet som tekstkulturelt kompetent person, og verne rundt læreryrkets selvstendighet (Berge, 2017 s. 31).  På den måten blir ikke lærere tvunget til å følge en formalisert kanon, men utfordres til å bruke sin egen kunnskap og kompetanse. Hvis det kun skal være opp til læreren å velge ut tekster, synes jeg likevel, på lik linje med Berge, at vurderingsordningene i faget må endres (Berge, 2017, s. 33). Gjennom mappeoppgaver kan lærere velge oppgaver som står i stil med tekster elevene har gjennomgått, samtidig som de får såkalt læringsstøttende vurdering, og over tid kan bearbeide sine egne tekster.  

Bilde hentet her

Selv om Fodstads poeng om presisering av skjønnlitteraturens funksjon i skolen er viktig, tror jeg også det er viktig at legitimeringsgrunnlaget for skjønnlitteraturen i skolen endres. Fodstad skriver at norskfaget skal ikke være kun et språkfag, men et fag som også innebærer kulturforståelse og identitetsutvikling (Fodstad, 2017, s. 20). Dette er et argument som går mye igjen i debatten om skjønnlitteratur, og det er forståelig. Som Skaftun skriver, tror også jeg at det er mer utfordrende å legitimere skjønnlitteraturens plass i skolen som kulturarv og elevenes kulturelle identitet, når samfunnet består av en rekke ulike kulturelle identiteter (Skaftun, 2009, s.11). I tillegg vil nok en del elever være uenige i at skjønnlitteratur er en kilde til innsikt og opplevelser. Umotiverte elever kan synes det er vanskelig å se dette verdigrunnlaget som en legitimering for skjønnlitteratur i skolen. Det betyr ikke at skjønnlitteratur ikke er viktig, skjønnlitteraturen bidrar til å fremme kyndige lesere. Ved å gi elevene forståelse av at skjønnlitteratur kan fungere som en kunnskapsbank av menneskelige erfaringer og problemstillinger som elevene kan møte senere i livet, gir man også skjønnlitteraturen et annet legitimeringsgrunnlag i skolen (Skaftun, 2009, s.17).

Jeg mener at norskfagets tilstand i dag er god, selv om det er rom for flere forbedringer. Skolefagene vil alltid stå ovenfor politiske retningslinjer som de må forholde seg til, og dette påvirker norskfaget i stor grad. Norskfaget i fremtiden har behov for å utdanne elever som er i stand til å møte det samfunnet som venter dem når de går ut av skolen, noe som gjør at fagets premisser og retningslinjer bør endre seg i takt med samfunnsutvikling. Jeg synes likevel at norskfagets fremste hovedoppgave skal fortsatt være identitetsutvikling og dannelse, og det å fremme allsidig tekstkyndighet gjennom lesing av ulike typer tekster og skriving av ulike sjangrer.

Skrevet av Charlotte R. Sand

Litteraturliste

Berge, K. L. (2017). Det gamle norskfaget er dødt – leve det nye norskfaget! I Norsklæreren 1/17, s. 27-34.

Fodstad, L. A. (2017). Hva jeg snakker om når jeg snakker om norskfaget. Noen strøtanker om litteratur, literacy og læring. I Norsklæreren 1/17, s. 17-24.

Penne, S. (2013). Skjønnlitteraturen i skolen i et literacy-perspektiv. I D. Skjelbred og A. Veum (red.) Literacy i læringskontekster, s. 43-54. Oslo: Cappelen Damm.

Skaftun, A. (2009).  Litteraturens nytteverdi. Oslo: Universitetsforlaget