Norskfag for alle i fremtidens skole

2017 har, i likhet med tidligere år, bydd på diskusjoner rundt norskfagets innhold i skolen. Dette er ikke så rart. For det første er det skolens største fag, og det skal bidra til utviklingen av to helt grunnleggende ferdigheter: lesing og skriving. Samtidig er det også et av våre viktigste dannelsesfag, der særlig lesing av skjønnlitteratur står sentralt. Årets debatt ble satt i gang for fullt da litteraturviter Knut Hoem gikk ut og kritiserte sønnens lærebok i norsk for å ha et overdrevent stort fokus på lesestrategier heller enn skjønnlitteratur (Hoem, 2016). Selv om denne læreboka for ungdomsskolen kanskje er et pussig utgangspunkt for en livlig diskusjon rundt «hva som er galt med norskfaget», åpnet den for nytt liv i debatten om hva norskfaget bør inneholde, og hvorfor.

Debatten konstruerte to motsetninger med literacy og språket som redskap på den ene siden, og skjønnlitteraturen og dens danningspotensiale på den andre. Selv ser jeg det som ugunstig at disse to viktige aspektene ved norskfaget blir behandlet som dikotomier, da de strengt tatt er gjensidig avhengig av hverandre. Uansett hvor behagelig det er å tenke at elever skal ta fatt på norske klassikere med selv, er dette et usannsynlig scenario i de fleste klasserom. Langt ifra alle elever har med seg teksterfaringer hjemmefra, og det er store forskjeller i elevenes leseforståelse. Faktisk begynner stadig flere elever videregående skole uten å ha lest en hel skjønnlitterær bok (Penne, 2012). For «literacy-kritikerne» virker det som løsningen på dette er å gi flere tekster, og krysse fingrene for at elevene på et tidspunkt både leser, forstår og ser gleden i Kristin Lavransdatter eller Vildanden. En slik holdning blir både naiv og virkelighetsfjern, og vitner om at debatten ofte heller mot å skulle forsvare eget fagfelt (Fodstad, 2017) heller enn refleksjon rundt hva norskfaget egentlig trenger.

BISON-blikket er en vanlig lesestrategi i skolen.
Bilde hentet her

Gjeldende læreplan, LK06, blir ofte omtalt som en literacylæreplan fordi den blant annet vektlegger grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og digitale ferdigheter. Hos noen er dette blitt forstått som en trussel mot fagets litterære del, der literacy er fryktet å komme inn med fagovergripende begreper og lesestrategier som vil føre til en forvitring av norskfaget som dannelses- og kulturfag. I likhet med Fodstad mener jeg at det finnes fallgruver, og at vi bør være forsiktige med å tappe norskfaget for all sin estetiske del. Likevel mener jeg som norsklærere bør en ha som mål å jobbe med lesestrategier på en hensiktsmessig måte. I det legger jeg at alle elever er forskjellige, og at en må ta hensyn til den tekstkompetansen elevene sitter med fra før i arbeid med tekst. «Høytpresterende» elever kan for eksempel oppleve rammer og strategier mer som en tvangstrøye enn som ressurs, og da bør en lærer kunne legge disse til side og la eleven arbeide friere (Gourvennec, 2016). I samme klasse som disse elevene befinner seg kan man møte de som aldri leser på fritiden, og som opplever store utfordringer i møte med tekst. For disse kan klare rammer og gode lesestrategier nettopp være grunnen til at de kommer seg gjennom en roman i utgangspunktet. En kan ikke ta forgitt at dette er ferdigheter enhver i norske klasserom.

Slik jeg ser det henger literacy og litteratur sammen i stor grad; uten ulike strategier for lesing og skriving kan litteraturen fort ende opp som noe forbeholdt de som allerede er kjent med skolens tekstkultur hjemmefra. Et norskfag uten arbeid med strategier er et fag som ignorerer de ulike sosiale og kulturelle forskjellene elevene har med seg hjemmefra. At elever trer inn i norskfaget med ulik bakgrunn, blir også diskutert av Blikstad-Balas (2016) der hun viser til James Paul Gees teori om primær- og sekundærdiskurs. En av skolens oppgaver er å gi elevene muligheten til å bevege seg bort fra sin hjemlige, personlige primærdiskurs, og over i sekundærdiskursen som i større grad kan tilpasses ulike arenaer, blant annet skolen. Jeg stiller meg bak Blau (2003) når jeg sier at lærere i litteraturfag sitter på noen av de viktigste ressursene for å gi alle elever muligheten til å klare seg i et samfunn som krever stor literacy på mange ulike områder.

Jeg er med dette svært positiv til et norskfag der litteraturen er sentral, og mener i likhet med Fodstad at mye av kritikken mot literacy i skolen dreier seg om en feilaktig oppfatning av begrepet. Tobias Maaø (2017) er også en av bidragsyterne i debatten, og han argumenterer for at en litteraturundervisning bør ha en sentral plass i norskfaget. Han skriver blant annet at narrativ forståelse er helt essensielt for å forstå både kultur- og identitetsutvikling, men at den fulle forståelsen først oppnås når en evner å lese tekster fra et overordnet perspektiv. Dette krever igjen kritisk tenkning – en viktig del av literacy-begrepets kjerne (Blikstad-Balas, 2016).

Det finnes altså en rekke eksempler på at literacy og litteraturlesing går hånd i hånd, og at det ene ikke ekskluderer det andre. Et norskfag for fremtiden innebærer at literacy og litteratur ikke ses på som motsetninger, men at man går sammen fra ulike fagdisipliner og ser verdien i et samarbeid på tvers av disse. I fremtidens norskfag bør både ferdighetene og kunnskapen stå sterkt, og dette krever god og allsidig bruk av litteratur og lesestrategier slik at alle elever har mulighet til å delta i fagets diskurser.

Referanser:

Blau, S. (2003). The Literature Workshop. Teaching Texts and Their Readers. Portsmouth. NH: Heinemann.

Blikstad-Balas, M. (2016). Literacy i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Fodstad, L. A. (2017). Hva jeg snakker om når jeg snakker om norskfaget. Noen strøtanker om litteratur, literacy og læring. I Norsklæreren 1/17

Gourvennec, A. F. (2016). Litteraturfaglig praksis: Avgangselevers retrospektive blikk på arbeid med litterære tekster i videregående skole. I Nordic Journal of Literacy Research, vol. 2, s. 1-18. Hentet fra: http://hdl.handle.net/11250/2466694

Hoem, K. 2016. Norskpensum på villspor. I NRK Ytring 28.11.2016. Lastet ned 24.11.2017 fra https://www.nrk.no/ytring/norskpensum-pa-villspor-1.13241743

Maaø, T. (2017). Kjerneelement i norskfaget. Kva skal fagfornyinga ta utgangspunkt i? I Norsklæreren 1/17

Penne, S. (2013). Skjønnlitteraturen i skolen i et literacy-perspektiv. I D. Skjelbred og A. Veum (red.) Literacy i læringskontekster. Oslo: Cappelen Damm.

Penne, S. 2012. Hva trenger vi egentlig litteraturen til. Politikk, didaktikk, og hverdagsteorier i nordiske klasserom. I Elf, N. F. & Kaspersen, P (red.) Den nordiske skolen - fins den? Oslo: Novus.