En veldig kort oppsummering av debatten om norskfaget

I disse dager jobbes det med fornyingen av alle gjennomgående fag i grunnskole og videregående skole i Norge. I den forbindelse utarbeides det noe som kalles kjerneelementer i alle fag. Ifølge Utdanningsdirektoratet (2017) er tanken at dette skal blir en sammenfatning av det viktigste i fagene, og det skal først og fremst være disse kjerneelementene som preger innholdet og progresjonen i skolen. Gjennom denne prosessen har lærere fra hele landet fått muligheten til å komme med innspill og bidra til utviklingen av norskfagets kjerneelementer. I første runde var det snakk om 1200 innspill som ble gått gjennom og utviklet til et utkast.

I forbindelse med dette arbeidet har naturligvis debatten om norskfagets innhold og utforming blusset opp igjen. Det gjør den med jevne mellomrom. Nå har hele landets norsklærere muligheten til å påvirke hvordan fremtidens norskfag skal se ut. Da er det en selvfølge og en forutsetning at vi diskuterer de aktuelle problemstillingene. Hva er viktigst i norskfaget? Hva bør prioriteres? Og hvorfor skal det være akkurat sånn?

Når vi snakker om hva som er viktigst i norskfaget synes jeg det er greit å starte med skolens samfunnsmandat, eller danningsoppdraget som det ofte kalles. Det innebærer blant annet at elevene skal gå ut av skolen med kunnskap, ferdigheter og holdninger som skal hjelpe dem til å mestre sine egne liv og være aktive deltakere i samfunnet (Opplæringslova, 1998, §1). Kort og godt handler det om danning, og er som jeg ser det noe av det som danner grunnlaget for norskfaget. I bunn og grunn handler det om hvordan vi på best mulig måte kan hjelpe elevene til å bli dannede mennesker i løpet av de tre årene vi skal være sammen med dem på videregående. Norskfaget kalles ofte et danningsfag, og det er nettopp her jeg mener debatten har sin kjerne; i forståelsen av danningsbegrepet.

To sider av saken
Som jeg ser det handler debatten hovedsakelig om hva man skal prioritere av kulturelt og faglig innhold eller ferdigheter. På den ene siden har du de som mener at norskfaget handler om å gi elevene danning ved kunnskap om norsk tekstkultur gjennom historien. Etter min forståelse er dette de samme menneskene som mener at en slik kunnskap hovedsakelig tilegnes gjennom lesing av skjønnlitteratur. Benedicte Eyde og Karianne Skovholt har skrevet en artikkel i magasinet Norsklæreren der de presenterer noen av de ulike argumentene i debatten om norskfaget (Eyde & Skovholt, 2017 ). Ifølge dem mener mange at det har blitt for mye teori i norskfaget etter de grunnleggende ferdighetene ble introdusert i 2006. Mange frykter at norskfaget skal bli redusert til et språkfag der man kun lærer om redskaper for kommunikasjon. Dette henger sammen med ønsket om at de kulturelle, estetiske og historiske dimensjonene er noe av det viktigste i norsken. Dersom skjønnlitteraturens plass blir fortrengt av leseteorien kommer vi til å sitte igjen med et kjedelig og innholdsløst fag, menes det.

En av de som står for denne siden er Sveinung Nordstoga (2017). Han har skrevet for det samme magasinet, og mener der at den kulturhistoriske dimensjonen er under press fra aktivitets- og ferdighetssiden i faget. Han frykter at den klassiske litteraturen vil forsvinne som følge av at LK06 ikke har noen litterær kanon, og at elvene dermed vil miste sin felleskulturelle referanseramme. En litterær kanon kan nok ha sine fordeler i skolen, med tanke på den kulturelle og historiske referanserammen et slikt fellesskap av tekster kan gi en nasjon. I tillegg vil det kunne sikre at alle elever i norsk skole får jobbe med tekster av en viss estetisk kvalitet. På den andre siden er det viktig å huske at det er med god grunn at vi ikke finner en tekstkanon i LK06. En litterær kanon kan fort bli et uttrykk for kulturell makt, i tillegg finner vi store fordeler ved nettopp å ikke ha en slik litteraturliste. Nå som norsklæreren selv kan velge hvilke tekster han eller hun vil arbeide med i klasserommet gir det et mye større rom for tilpasning til både tiden man lever i og ikke minst til elevene i klasserommet. Dette trenger ikke nødvendigvis å bety at den klassiske litteraturen forsvinner fra norsktimene. Som jeg ser det vil det fremdeles være mulig å holde kulturarven vår ved hevd, selv om det ikke står eksplisitt i læreplanen hvilke tekster elevene skal gjennom.

Som vi ser hviler dette synet på en forståelse av at skjønnlitteratur er lik danning. På den andre siden av debatten finner vi de som mener at dannede mennesker først og fremst blir skapt gjennom ferdigheter innenfor lesing og skriving. Ayde og Skovholt (2017) skriver også om denne siden i artikkelen sin, og peker der på at det først og fremst er tekstforskere og norskdidaktikere som har dette ønsket om at norsk skal bli et språk- og redskapsfag. Ifølge Ayde og Skovholt (2017) handler dannelse om å ha lese- og skrivekompetanse som tilfredsstiller det retoriske medborgerskapet. Gjennom å lære lese- og skrivestrategier vil elevene kunne finne sin egen stemme i tekstene de møter, og på den måten opparbeide seg et metaperspektiv på tekst, altså det vi kaller literacy. Også Lars August Fodstad (2017) knytter literacy-begrepet til å fungere i det demokratiske samfunnet. I hans artikkel fra Norsklæreren peker han på at målsetningen for norskfaget bør være å arbeide med tekst med det formål å fremme forståelse, fortolkning, kreativitet, kommunikasjon og informasjonsbehandling.

Som jeg forstår det ønsker ikke Fodstad (2017) på noen måte å avvise viktigheten av å lese tekster, men han har et litt annet formål med lesinga. Her tror jeg også vi finner kjernen i debatten. Der den ene siden legger vekt på å lese skjønnlitterære tekster for å innhente kunnskap om kultur og historie, fokuserer den andre siden på lesing og analyse av tekster i den hensikt å få et innblikk i hvordan tekstene er bygd opp.

En gyllen middelvei
Selv om lesing og skriving har blitt grunnleggende ferdigheter i alle fag er det ikke til å stikke under stol at norskfaget har et særlig ansvar når det kommer til å utvikle elevenes lese- og skrivekompetanse. Det som er viktig å huske, og som også Fodstad (2017) poengterer, er at literacy og litteratur ikke er motsetninger. Skrive- og lesekompetanse handler om å oppnå tilgang til tekstene, slik at man gjennom sin lesekyndighet kan tilegne seg kunnskap om kultur og historie. Elevene trenger med andre ord å få jobbe med et spekter av teksttyper, samtidig som de trenger redskaper for å kunne lese og skrive kritiske tekster.

Når vi snakker om «fremtidens norskfag» kan det fort høres ut som om tanken er å skape et nytt og flott fag som vi aldri har sett maken til. Det er heldigvis ikke realiteten. Tanken er ikke å revolusjonere norskfaget, men å forbedre det. Målet med utarbeidingen av kjerneelementene er å se på hva som er bra med norskfaget, og på hva som kan gjøres annerledes. På den måten vil vi kunne utvikle faget til å bli den best mulige versjonen av seg selv. Det er altså ikke sånn at vi skal velge mellom kulturelt og faglig innhold eller ferdigheter. Det fremtidens elever trenger er et norskfag som svarer til danningsoppdraget ved å fokusere på begge deler. Dette oppnår vi med en læreplan som åpner for selvstendige valg innenfor gitte rammer. På den måten kan lærerne legge opp undervisninga på en sånn måte at elevene lærer å lese og skrive, samtidig som de lærer om kulturarv og historie.

Referanser
Eyde, B., & Skovholt, K. (2017). Debatten om norskfaget - en oppsummering. Norsklæreren 1/17, s.10-14.

Fodstad, L. A. (2017). Hva jeg snakker om når jeg snakker om norskfaget. Noen strøtanker om litteratur, literacy og læring. Norsklæreren 1/17, s.17-24.

Nordstoga, S. (2017). Klimakrise i norskfaget. Ei skisse av ei utvikling i eit fag. Norsklæreren 1/17, s.36-47.

Opplæringslova. (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa av 27.11.1998. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61/KAPITTEL_1#KAPITTEL_1

Utdanningsdirektoratet. (15.09.2017). Kjerneelementer. Hentet fra https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/fagfornyelsen/kjerneelementgruppene/