2017
har, i likhet med tidligere år, bydd på diskusjoner rundt norskfagets innhold i
skolen. Dette er ikke så rart. For det første er det skolens største fag, og det
skal bidra til utviklingen av to helt grunnleggende ferdigheter: lesing og
skriving. Samtidig er det også et av våre viktigste dannelsesfag, der særlig lesing av skjønnlitteratur står sentralt. Årets
debatt ble satt i gang for fullt da litteraturviter Knut Hoem gikk ut og kritiserte
sønnens lærebok i norsk for å ha et overdrevent stort fokus på lesestrategier
heller enn skjønnlitteratur (Hoem, 2016). Selv om denne læreboka for ungdomsskolen
kanskje er et pussig utgangspunkt for en livlig diskusjon rundt «hva som er
galt med norskfaget», åpnet den for nytt liv i debatten om hva norskfaget bør
inneholde, og hvorfor.
Debatten
konstruerte to motsetninger med literacy og språket som redskap på den ene
siden, og skjønnlitteraturen og dens danningspotensiale på den andre. Selv ser
jeg det som ugunstig at disse to viktige aspektene ved norskfaget blir
behandlet som dikotomier, da de strengt tatt er gjensidig avhengig av hverandre.
Uansett hvor behagelig det er å tenke at elever skal ta fatt på norske
klassikere med selv, er dette et usannsynlig scenario i de fleste klasserom. Langt
ifra alle elever har med seg teksterfaringer hjemmefra, og det er store
forskjeller i elevenes leseforståelse. Faktisk begynner stadig flere elever
videregående skole uten å ha lest en hel skjønnlitterær bok (Penne, 2012). For «literacy-kritikerne»
virker det som løsningen på dette er å gi flere tekster, og krysse fingrene for
at elevene på et tidspunkt både leser, forstår og ser gleden i Kristin Lavransdatter eller Vildanden. En slik holdning blir både naiv
og virkelighetsfjern, og vitner om at debatten ofte heller mot å skulle forsvare
eget fagfelt (Fodstad, 2017) heller enn refleksjon rundt hva norskfaget
egentlig trenger.
![]() |
| BISON-blikket er en vanlig lesestrategi i skolen. Bilde hentet her |
Slik
jeg ser det henger literacy og litteratur sammen i stor grad; uten ulike
strategier for lesing og skriving kan litteraturen fort ende opp som noe
forbeholdt de som allerede er kjent med skolens tekstkultur hjemmefra. Et
norskfag uten arbeid med strategier er et fag som ignorerer de ulike sosiale
og kulturelle forskjellene elevene har med seg hjemmefra. At elever trer inn i
norskfaget med ulik bakgrunn, blir også diskutert av Blikstad-Balas (2016) der
hun viser til James Paul Gees teori om primær- og sekundærdiskurs. En av
skolens oppgaver er å gi elevene muligheten til å bevege seg bort fra sin
hjemlige, personlige primærdiskurs, og over i sekundærdiskursen som i større
grad kan tilpasses ulike arenaer, blant annet skolen. Jeg stiller meg bak Blau
(2003) når jeg sier at lærere i litteraturfag sitter på noen av de viktigste ressursene
for å gi alle elever muligheten til å klare seg i et samfunn som krever stor literacy
på mange ulike områder.
Jeg
er med dette svært positiv til et norskfag der litteraturen er sentral, og
mener i likhet med Fodstad at mye av kritikken mot literacy i skolen dreier seg
om en feilaktig oppfatning av begrepet. Tobias Maaø (2017) er også en av
bidragsyterne i debatten, og han argumenterer for at en litteraturundervisning bør
ha en sentral plass i norskfaget. Han skriver blant annet at narrativ forståelse
er helt essensielt for å forstå både kultur- og identitetsutvikling, men at den
fulle forståelsen først oppnås når en evner å lese tekster fra et overordnet
perspektiv. Dette krever igjen kritisk tenkning – en viktig del av
literacy-begrepets kjerne (Blikstad-Balas, 2016).
Det
finnes altså en rekke eksempler på at literacy og litteraturlesing går hånd i
hånd, og at det ene ikke ekskluderer det andre. Et norskfag for fremtiden
innebærer at literacy og litteratur ikke ses på som motsetninger, men at man
går sammen fra ulike fagdisipliner og ser verdien i et samarbeid på tvers av
disse. I fremtidens norskfag bør både ferdighetene og kunnskapen stå sterkt, og
dette krever god og allsidig bruk av litteratur og lesestrategier slik at alle
elever har mulighet til å delta i fagets diskurser.
Referanser:
Blau, S. (2003). The
Literature Workshop. Teaching Texts and Their Readers. Portsmouth. NH: Heinemann.
Blikstad-Balas, M. (2016). Literacy
i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.
Fodstad,
L. A. (2017). Hva jeg snakker om når jeg snakker om norskfaget. Noen strøtanker
om litteratur, literacy og læring. I Norsklæreren 1/17
Gourvennec,
A. F. (2016). Litteraturfaglig praksis: Avgangselevers retrospektive blikk på
arbeid med litterære tekster i videregående skole. I Nordic
Journal of Literacy Research, vol. 2, s. 1-18. Hentet fra: http://hdl.handle.net/11250/2466694
Hoem, K. 2016. Norskpensum på villspor. I NRK
Ytring 28.11.2016. Lastet ned 24.11.2017 fra https://www.nrk.no/ytring/norskpensum-pa-villspor-1.13241743
Maaø, T. (2017).
Kjerneelement i norskfaget. Kva skal fagfornyinga ta utgangspunkt i? I Norsklæreren 1/17
Penne, S. (2013).
Skjønnlitteraturen i skolen i et literacy-perspektiv. I D. Skjelbred og A. Veum
(red.) Literacy i læringskontekster. Oslo: Cappelen Damm.
Penne, S. 2012. Hva trenger vi egentlig
litteraturen til. Politikk, didaktikk, og hverdagsteorier i nordiske klasserom.
I Elf, N. F. & Kaspersen, P (red.) Den nordiske skolen - fins
den? Oslo: Novus.
